Empetrum nigrum/Empetrum hermaphroditum.
Krekling er en norsk dværgbusk med vintergrønne nåleformede blade og mørkerøde, små blomster.
Den blir fra 10 til 40 cm høj. De planter vi kalder krekling er egentlig to slags som ser ganske ens ud, den ene knyttes til lavlandet (E.n.), den andre til fjeldet (E.h.).
Bladene ligner barnåler og er vintergrønne og lærkaktige, kanterne er bøjet så langt tilbage at de mødes på undersiden og samles af tætte filthår som fletter sig ind i hverandre som et utal af fingre.
I den sekken, det hulrommet som da dannes, beholdes fuktigheten som vanndamp, så planten er utspekulert tilpasset de tørre voksestedene hvor den hører hjemme og må kjempe mot vannmangel og sur vind.
Kreklingen er et av de tidligste vårtegnene. Alt under snøen kan blomstringen begynne, for at bærene skal rekke å modnes i barskt klima. Hannblomstenes tre fiolette, spindelvevskimrende støvbærere har uforholdsmessig lange og lett bevegelige støvtråder. Knappene slipper pollenet i vinden slik at det treffer hunnblomstens klebrige arr.
Bærene er blanke, svarte og saftige. De smaker ganske friskt, men inneholder svært mange harde steiner.
Voksested
Krekling er en skikkelig tøffing, den er blant de aller mest hardføre plantene vi har i Norge. På de skrinneste skrenter og de mest forblåste fjellknauser klorer den seg fast. Den er de tørre, magre, steile bakkenes spesialist. Men den trives også på fuktig jord, for eksempel næringsfattige myrer. Jo verre vokseplass, desto vakrere blir den. Kreklingen vokser i lavlandet og på høyfjellet helt opp til 1700 meter over havet. Bare en ting krever den: Lys i massevis.
Høstesesong
Bærene kan høstes i juli og utover. De er fullt spiselige selv om de står ute etter at frosten er kommet, kan til og med være brukbare straks snøen er gått om våren.
Krekebær kan brukes som krydder og smakstilsetning.
Andet
At krekling egnet seg til vin hadde kong Sverre erfart allerede på 1100-tallet. Kong Sverre ivret sterkt for hjemmeindustri av lokale råstoffer i stedet for dyr import fra de grådige tyske handelsmennene som hadde slått seg ned i Bergen. Han foreslo da at istedenfor å kjøpe den importerte vinen til hanseatene, skulle nordmennene selv legge sin egen vin på krekebær. Kong Sverre var oppvokst på Færøyene, så det var antakelig en skikk derfra han forsøkte å innføre. I dag er Kong Sverres visjon virkelighet: Av krekling produseres det både bordvin og aperitiff i Finnmark. Smaken ville sikkert kong Sverre ha likt. Men hva ville han ha sagt om priser og grådige handelsmenn?
Sør i landet har ikke folk satt særlig pris på smaken av krekling. Krekebær forteller at dette er mat for kråka. Det er også den bærene er oppkalt etter. Også skogsfugl og rype har krekling som livrett og de blir lekre på smak med slik føde. Bærene ble regnet for å være avførings- og urindrivende, og det ble derfor advart mot å la barna spise for mange av dem om kvelden. Krekebær ble også brukt mot skjørbuk. Nord i landet ble kreklingen spist med glede når vidda svartnet av bær, større og finere enn de vi finner sørpå. Prøv det den som tør: Krekling og seilever, knust sammen på flatbrød! Krekling og reinsdyrmelk oppbevart i reinmager vinteren igjennom var en samisk delikatesse. I arktiske strøk har krekling hatt stor betydning i husholdningen, ikke minst om vinteren. Eskimoene på Øst-Grønland syntes at krekling var god mat, og bærene ble til og med plukket vinterstid, gravd fram under snøen. De vokser tett så det er ikke noe problem å få nok. Hos eskimoene spises kreklingen med selkjøtt og med spekk som dessert!
Her i landet ble det framstilt svart blekk av krekebær. Krekling har gammel hevd som fargeplante og brukes fremdeles i moderne plantefarging. Da brukes både riset og bærene. I Nord-Sverige farget man mye med kreklingris, og med forskjellige slags beis fikk de fram forskjellige toner av grønt og gult. Den gamle norske metoden må i hvert fall ha fått fram en svært holdbar farge, for langs kysten av det vanlig å farge fiskegarn med krekling.
På Østlandet har det vært vanlig å lage gryteskrubber og sopelimer av kreklingris. Denne skikken var nesten glemt, men ble tatt opp igjen under krigsårene 1940-45. Da kunne man få kjøpt slike skrubber i Oslo. Krekling er nok brukt til dyrefôr sammen med andre lyngarter, men ikke i særlig høy grad.